Lørdag morgen 06:07 og her sitter jeg i bilen på vei over fjorden til dagens første jobb.
Idag er det Meny som skal få gleden av mitt blide åsyn og ikveld skal jeg jobbe på oktoberfest.
I anledningen oktoberfest fikk jeg lov å kle meg ut og det synes jo jeg er veldig gøy og det å ta seg selv passe uhøytidelig er viktig i hverdagen. Jeg orker ikke å være seriøs hele tiden, for da tror jeg faktisk jeg hadde sitte hjemme å deppa og det får man ikke noe ut av livet av.
Å ta seg selv uhøytidelig og gi litt blaffen i hva andre mener om deg, og bare slå seg løs, er viktig for at livet ikke skal bli kjedelig.
Jeg er ikke redd for å vise meg frem heller, så fotoshoot i oktoberfest drakt mitt på høylyse dagen i gata var bare litt gøy.
Når det er sakt, gleder jeg meg så sykt til imorgen!! Ingen vekkeklokke, ingen unger som skal på skolen og jeg skal bare soooove. Det bliver så deilig🙏
Det var ikke det jeg så for meg for bare 2 uker siden, at jeg skulle være jobbsøker igjen, men her er jeg i full gang med cv, søknadstekster, dokumenter og tekstbehandling i den forbannede mackbooken, som jeg jo ikke kan🤷♀️
Jeg er så dårlig på sånne tekniske greier og å finne rundt i dokumenter, filer og diverse programmer er ikke min sterke side. Sitter noengange å holder på å skrike høyt av frustrasjon, og da er det godt å ha en go venn dom kan hjelpe. Jeg er ikke sikker på st jeg hadde klart det uten, så han kan til og med sitte hjemme og logge seg på min pc og se hva jeg driver med, så han kan korrigerer og finne frem det jeg ikke finner. Hjelpes meg om jeg ikke hadde den muligheten 😳
Da er spørsmålet bare om der ligger skjulte skatter derinne for ham, for jeg har jo ikke peiling på hva som legger seg der😅 Han kan sikkert få seg en go latter, men det får jeg unde ham, når han er så snill å alltid svarer på telefonen og jeg er frustrert og oppgitt.
I går fikk jeg sendt inn søknad til Hurtigruta, men jeg må sende mange flere, for erfaringsmessig må man søke på mange jobber, for å få treff. Igang er jeg da og så får ting gå sin gang.
Denne friperioden har jeg ikke mye fri. Jobber 3 jobber, for jeg er nødt til å ha et bein i flere leire nå.
Jeg har jobbet hele uka på Banken kafe på Heistad, som jeg har mine konseptuker med mine bakervarer en uke i måneden og vi leker litt med tanken om å utvide med ferske bakervarer over disk flere gange i uka.
Jeg har jobbet på SFO på Montesorri skolen på Sandøya 3 ettermiddage og nå skal jeg jobbe 3 dager på Meny, før jeg skal ta den tunge turen til siste jobbeperioden på Oslofjord til uka.
Man kan ikke beskylde meg for å sitte på rumpa og vente på at jobben kommer til meg.
Jeg har nylig blitt spurt om jeg ikke har en bucket list, som jeg bare MÅ ha gjort og kan ✅ ut når det er oppnådd……. jeg har nok ikke det akkurat, men der er jo alltid ting man gjerne vil ha prøvd ut eller oppnå i løpet av livet.
Mitt største mål etter jeg blei skilt, har vært å eie mitt eget hus og den kan jeg✅ nå og ellers er det sånne fortløpende ting som jeg trenger å oppnå for å ha et tilfredsstillende liv.
Mange har bucket lister som inneholder fallskjermhopp, hoppe i strikk ut fra et eller annet vovet sted, kjøre 250 i timen og helst kjøre fra politiet eller være med på reality, starte egen forretning ( det har jeg forresten gjort ✅) eller bare sånne vanlige ting som å fly eller reise til bestemte destinasjoner.
Jeg føler jeg har fått gjort ganske mye i løpet av livet mitt og har egentlig ikke bruk for en bucket list eller å skulle ✅ av ting jeg har gjort.
Jeg vil bare leve et bra liv og oppleve det som kommer og ta ting på sparket uten å planlegge så veldig mye. Jeg er ikke så flink til å planlegge, men jeg er flink til å hive meg rundt å være med på ting som skjer der og da, og bare leve i nuet.
Å kunne sitte på verandaen i sola sist i september, er helt nydelig. Å kunne dra ut sommeren i det lengste i bare bikini er fantastisk.
fuglene kvitrer, man høre lyden av skravling rundt forbi hos naboene, lyden av en snekke som tøffer utover, kuene som kan stå ute lenge enda, bare en bitte liten bris tar fat i håret av av og til, men havet er helt stille.
Det er en perfekt morgen og jeg bære ikke preg av å ha vært til fest igår heller, men når man må rekke siste ferja, bliver det heldigvis ikke så seint heller.
Selvom første høstmåneden snart er over, er dette sommeridyll uten like…. Sandøya i mitt hjerte, stillhet og en indre ro man ikke får så mange andre steder.
Dette vakre bladet jeg fant på veien igår, er det endte tegnet på høsten her. Et fargerikt sprudlende blad som lyser opp og forteller oss om tiden som kommer, men inntil det, koser jeg meg alt jeg kan i sola🙏
Jeg har den evnen at jeg kan skrue tankerne av, spesielt tanker som egentlig er viktige, som kan endre livet mitt.
Nå er tankerne rundt fremtiden veldig viktig, men likevel slår jeg de av, fordi det enda er uvirkelig og litt sånn at man håper man våkner opp fra en vond drøm…..men jeg er jo våken og jeg vet at det ikke bliver borte.
Uansett skal jeg ha lov å bruke litt tid, selvom vi på en måte allerede er i full gang med å etablerer nettverk og finne ut hvor de søker folk og hvilke kvalifikasjoner de trenger. En egen gruppe på jobb med masse tips fra ansatte, linker til jobber og i det hele tatt for å backe hverandre opp, er opprettet og det er sykt viktig å støtte hverandre opp i dette rotet.
Selvom jeg er redd for å miste huset, må jeg ikke la det ta meg, for da har jeg tapt allerede, så jeg koser meg og feire at det er fri og det er sol og nesten sommer enda. Kan faktisk sitte i bikini på verandaen og det er helt nydelig.
Evnen til å nyte og kose seg er viktig opp i alt dette og det å snakke om det og ikke være redd for å si det som det er, er også viktig når man er oppe i en potensiell traumatisk situasjon.
Jeg har vært i stormer før og jeg har alltid finne en løsning til slutt. Noen gange har det føltes som løsningen først har kommet etter slutten, men den har alltid kommet og noen gange fra uventet hold og helt ut av det blå, men jeg har overlevd og kommer til å fortsette med å både leve og overleve.
Jeg var stadig i bilen på vei hjem fra den skjebnesvangre dagen for mine 220 kollegaer og meg selv, som brutalt fikk fratatt oss jobbene på noen få minutter, da lokalavisen ringte for å få en uttalelse.
jeg var stadig rystet ( og er det enda 2 dager etterpå) og bannet litt og så noen stygge ord om den danske høyt på strå delegasjonen, som med en mine som fortalte oss, at vi ikke betydde noe som helst for di, slapp bomben.
Fikk sagt på slutten at hun ikke kunne skrive alt jeg sa, for det tar seg jo ikke bra ut på papir 😅
Bilde er flere år gammelt og fra en helt annen sak, men ikke det verste bilde de kunne bruke.
Alle jeg snakker med, synes det er helt utrolig trist og uforståelig, og får masse trøste meldinger, telefoner fra venner som ikke helt tror på dette, blomster og gode tanker.
Vi blei anbefalt av kriseteam å snakke masse om det, så ikke det bliver sittende fast inne i oss, og det håper jeg alle gjør, for dette er såpass traumatisk at det er verdt å snakke om.
Det bliver ikke gravøl men gravbobler imorgen med denne fine trøstegaven fra damene jeg er så gla i her på øya.
Det er veldig fint å ha noen rundt seg, som støtter og samler deg opp når du er på bunnen.
Dro fra jobb igår med en følelse av avmakt, frustrasjon og sjokk.
Dette var meldingen vi fikk hardt og brutalt, da vi blei kalt inn til allmøte kl 9:30 på onsdags morran.
Vi lå til kai, for å planlegge dokk i januar (trodde vi!!) men for meg virker det som spill for galleriet, for den fine delegasjonen i dress fra Danmark, har ikke tenkt noen dokk, så guderne skal vite hvorfor vi lå der da🤷♀️
I forkant var vi en munter gjeng, som vasket ned kjøkken og preppet til overlapping. En god del skulle mønstrer av om ettermiddagen og jeg la litt ekstra krefter i, for å overleverer bakeriet på en god måte.
INGEN, bortsett fra de 2 tillitsvalgte som var bundet av taushetsplikten, hadde anelse om at det var den beskjeden vi ville få. Ikke kapteinen, ikke noen av de øverste ledere på båten, ingen. Alle var like sjokkerte og trodde ikke vi hørte riktig, for vi driver en lønnsom forretning!!
I etterkant blei det tyst. Ingen hadde motivasjon til å fortsette med å gjøre det som vi har gjort for å gi gjestene et så godt inntrykk som mulig.
vi gråt, vi var forbanna, men mest av alt var vi i total sjokk.
Det kom som en knyttneve rett i magen og 1000 spørsmål som de ikke klarte å svarer på selvfølgelig.
De valgte å legge det ut på medeierne før møtet var over og folk rakk ikke å ringe hjem, før familiene kunne lese det på Fjordline sine nettsider.
Kriseteam og fagforbundet var tilstede, stemningen var til å ta og føle på….. jeg skjelvet på hender og lurte på om jeg var istand til å kjøre hjem. Det blei laget lunsjbuffé, folk spiste, men ingen var sultne.
Jeg er gla jeg kunne dra hjem og tenker det er kaos der idag. Kaos av følelser, kaos av kunder som lurer og spør, kaos fordi de ansatte mister piffen.
Nå samler jeg krefter til en ny kamp om tilværelsen. En kamp som endelig var ferdig kjempet og jeg trodde at nå hadde jeg livet på stell….. men man skal aldri være sikker på noen ting her i livet.
Nå har jeg gått i det modus hvor jeg ikke har lyst å stå opp når klokken ringer. Jeg kan egentlig sove hele tiden når jeg har fri og må tvinge meg opp for å spise middag. Heavy frokost, men for meg er det å stå opp og spise middag og ikke frokost, helt normalt. Jeg er jo ikke noe gla i brødmat fra før, så gjør ingenting for meg å skippe det og bare spise varm mat.
Kroppen reagerer ikke noe på det heller, men jeg merker når jeg er hjemme, at jeg er mere sulten på morran når jeg står opp, end jeg var før.
De siste dagene er som vanlig litt slitt å komme igjennom, men plutselig er det onsdag og når vi først er kommet så langt, går de siste dagene greit også.
Her er ingen baker på neste tørn, for han som er motsatt av meg er sykemeldt og han som jeg skulle ha på opplæring, dro hjem etter 1 natt😳
Folk lurer på hva jeg gjorde med ham og stakkar- jeg gjorde ingenting og tror jeg var ganske så autentisk ( nå kjenner vi hverandre fra før og har en løs og humoristisk tone, så jeg er faktisk ikke redd at det har noe med meg å gjøre) og prøvde å gi et realistisk bilde, for man kan ikke etter en ukes opplæring være baker og klare alt det som egentlig kreves.
Jeg tror han dro for det blei rett og slett for mye. Og det ER mye for en person, så jeg skjønner ham godt.
Nå går jeg igrunn å venter på å bli spurt om å gå ekstra, men jeg er så klar til å dra hjem, klemme ungene mine og ha fri og 14 dager på – helt på – holder for min del.
Når vi er på jobb, er vi på jobb og lever i en liten boble som ikke nødvendigvis sprekker før vi kommer hjem igjen.
For meg er det viktig å trene og holde meg i form og mye av grunnen til at jeg gjør det, er jo å komme ut av lugaren og fokuserer på noe som ikke er jobb.
Vi har en veldig flink instruktør her, som trener tabata og når sesongen er stille, prøver vi å trene 2 gange i uka. Jeg skulle ønske det var 3 gange, men all trening med en instruktør som står der oppe foran å fortelle oss nøyaktig hva vi skal gjøre og som pusher oss til å yte vårt beste, er bra uansett om det er 1,2 eller 3 dager og jeg går jo på treningsrommet fleste andre dager.
Jeg må gå fra jobb for å være med disse jentene å trene, for de trener selvfølgelig når de er ferdig på jobb for dagen, som er 21:30.
Jeg gjør det, fordi det er bra for sammenholdet og for å sprekke jobbeboblen engang iblandt. Det er så sykt viktig å ha noe sosialt å holde fast i, og det gjelder både på jobb og når man har fri. Jeg tar meg den timen for å holde psyken ved like – og kroppen selvfølgelig.
Denne dagen i treningssirkelen vår, hadde vi besøk😅 Der gikk fotballkamp og selvfølgelig måtte de se den kampen akkurat der vi trener….Illustrasjonen her er kontrast mellom de som vil holde kroppen ved like med en god omgang trening og de som sitter med brus og potetgull og ser på fotballkamp.
Kasia, som ikke holder seg unna et bilde, er livsgnisten herute. Hun sprudler, er høylydt, kjefter og ler om hverandre.
Høres litt ut som meg, ikke sant? Så da kan dere tenke dere nivået når vi er i samme rom😁 Livet herute hadde ikke vært det samme uten.
Vi har en frisør ombord.Han er utdannet frisør, men jobber ikke som det ombord da… En høy, mørk, kjekk svenske. Ikke bare er han kjekk, men veldig flink også og krøllene mine lystre hans minste klipp.
Føler meg noen kilo lettere, for jeg har litt mere end vanlig tykt hår, så når det først bliver klipt, kjennes det ut som ganske mye vekt er tatt fra skuldrene mine.
Kortere og lettere
Når jeg klipper meg, liker jeg å klippe en hel del, for håret mitt er veldig tungt og da krøller det seg mest nederst og ligger litt flatt på toppen. Nå krøller det seg rundt ansiktet også og det liker jeg.
Jeg har jo dette bilde fra jeg mønstret på siste onsdag og det blei en ganske bra forskjell.
Vi snakket om å gjøre det helt anderledes…. jeg tenkte at helt kort i nakken og noe lengre rufs på toppen kunne vært kult, men ifølge frisøren min, ser man eldre ut med kort hår og vil jeg se eldre ut?!? Trodde egentlig det var omvendt, at eldre kvinner klipte seg kort for å se yngre ut…. men jeg får stole på ekspertisen.
Vi var også inne på tanken å klippe helt kort på ene siden bare, sånn punker aktig egentlig, men etter mye frem og tilbake hvor jeg først hadde sakt “Jaaaa det gjør vi!”, kom vi frem til at det kom til å ta lang tid før det vokste ut og da ville det bli mye forskjell på lengden også. Når jeg tenker meg om, er det nok ikke min stil heller. Så da blei det altså en helt vanlig klipp med myke krøller som danser rundt ansiktet mitt.
