Nope, det er ikke alltid like lett.
Ikke å være den nye heller, selvom det er noe jeg bekymrer meg veldig lite for.
Men når man jobber med en ( eller har opplæring da) som er Queen of the boat, og superflink – har vist nok jobbet for en sånn kjendis konditor i Oslo, og nei- det er ikke Pascal.
Hun er supersøt og når jeg da driter meg ut på opplæring, med å ikke piske marengsen lenge nok, så den ikke bliver glatt, men alt for porøs og hard på samme tid faktisk, da føler jeg meg som en liten unge, som kom for seint hjem til middag.
Det er jo bare sånn som skjer, men det er ganske kjedelig, og selvtilliten kan fort få et lite knekk da, så det gjelder om å holde tunga rett i munnen, for ikke å gå i den fellen.
Det å skulle bevise hva man er verdt, et slitsomt i seg selv, og enda mere slitsomt er det, når noen ser over skuldrene dine for å bedømme deg, selvom jeg egentlig ikke føler at jeg bliver sett over skuldrer, men på en eller annen måte føler jeg, at jeg burde ha kunne mye mere.
Jeg kan ganske mye, men jeg kan ikke alt i hodet, og det som er, er at alle gjør ting forskjellig, og jeg skal lære helt nye oppskrifter og rutiner, samtidig som man skal prøve å bygge nye relasjoner med nye kollegaer.
Det er ingen lett jobb å være den nye og skulle bli bedømt av den ene og den andre, og selvom man ikke bliver bedømt på hva du leverer av produkter, bliver man bedømt på utseende og væremåte, så hvis man skal overleve denne verden, må man gi litt faen og bare gønne på og gjøre så godt man kan.
Bilde er fra stormen vi seiler over idag. Vi har vært veldig heldige og hat flatt vann helt til idag. Det har ikke vært så ille i byssa egentlig, men det har ikke gått så mye mat ut til middag, og det merket man godt.
Vi er kommet godt forbi Tromsø, hvor jeg faktisk gikk i land og hadde en liten spasertur i Nordens Paris. Minnet ikke mye om Paris, spør du meg, men hva vet egentlig jeg….? Jeg har jo ikke vært i Paris🤷♀️
Det jeg opplevde i går kveld, var der imot ganske spektakulært. Da seilet vi nemlig helt inn i munningen av Trollfjorden, men det er ikke lov å gå helt inn enda, men neste tur, hvis jeg bliver ansatt da, kommer vi til å gå helt inn.
Det var magisk stemning og begeistringen var til å ta å føle på, da vi lå der å vugget, før vi sagte rygget ut igjen og ferden gikk videre oppover kysten.
Det er ganske kult å være på jobb og kunne besøke noen av Norges vakreste steder, og dette er steder jeg ikke har vært før (kanskje da jeg var barn og vi var på camping i Norge) så jeg tar med meg alt jeg kan få av opplevelser.
Jeg tok litt bilder i Tromsø også da, for å vise at jeg faktisk har vært der.
Disse måkene ventet på at mannen som satt 2 meter unna gjerdet, skulle bli ferdig med å spise, de var ikke redde for annet end at de ikke skulle få de siste smulene.
På mange måter er dette og jobben på Fjordline veldig forskjellig.
Nå jobber jeg dagtid og sover om natten, (når jeg får sove da-sliter med å få sove på kvelden) på Fjordline jobbet jeg natta, og fikk sikkert mere betalt, men det er ikke bra i lengden å jobbe natt, selvom jeg ikke synes det var et stort problem.
Stressnivået er veldig forskjellig… her har vi god tid og stresser ikke stort, godt nok er vi 3 stykker kontra 2, fordi jeg er på opplæring og her er også en lærling, men når rutinene kommer, tror jeg ikke dette bliver super stressende.
Utsikten er helt fantastisk!! Å komme fra en bysse som lå midt i skipet og ingen dagslys, til å ha panorama utsikt hele dagen, tar pusten fra deg. Jeg elsker det!
vi er kjempe heldige med været på denne tur også, nesten speilblankt og veldig stille på havet. Det gjør jobben så mye mere behagelig også, og jeg er jo ikke vandt til vær, når jeg jobbet om natta, hvor vi lå til Kai.
jeg jobber litt også, selvom det er vanskelig å løsrive seg fra utsikten.
Det er mest desserter og der går ganske mye ut. De er ikke vanskelige heller, men det som er vanskelig i starten, når man går opplæring, er at vi gjør ting så forskjellig…. noen ting gjør jeg sikkert tungvint og noen ting gjør andre tungvint. Jeg synes jeg bruker lang tid på å gjøre ting på andres måte, så det bliver bra når man kan gjøre sine egne uvaner uten å bli sett over skuldrer😄
Jeg har en stund tenkt litt på at jeg ikke kunne være Havfruen her, hvis jeg ikke var på havet. Og jeg har ikke klart å finne på noe annet å hete, men akkurat nå trenger jeg det ikke heller, for nå har jeg mønstret på båt igjen.
Jeg fløy til Bergen og gikk ombord på Havila sin båt, riktig nok bare på prøvetur, men jeg skal nå være ganske ubrukelig om jeg ikke får jobben på kontrakt.
Denne båten seiler fra Bergen til Trømsø og for noen spektakulære utsikter vi har.
Byssa har panorama vinduer og egentlig kunne man stått der hele dagen, for når man ikke har kjørt den ruta før, er der hele tiden noe nytt å se på.
Jeg har ikke tatt så mange bilder enda, mest videoer, men da vi seilet under Atlanterhavsveien, skulle jeg ønske jeg hadde fått det med meg litt før, så jeg kunne vært opp og tatt masse bilder, for det er en vei jeg har ønsket å kjøre, og kjente at det var litt stas å seile under den også.
Nå er dette superspennende en liten stund, så bær over med meg, om jeg bliver overintusiastisk😄
Mai er sparket igang og sommertemperaturene kom med den.
Jeg elsker sommer og varme og sol, det har jeg aldri lagt skjul på, og nå kommer huset til å bli nedprioritert til fordel for hage og uteliv.
Her er sommerbilder fra siste sommer. Jeg gleder meg til å padle kajakk igjen og bare være i naturen…..det er jeg jo absolutt også nå og er så takknemlig for alt jeg opplever.
Jeg har jo forresten hat første grilling og første utemiddag, for et par helger siden, da jeg hadde besøk av venninna mi. Da var det litt kaldt egentlig, men vi hadde bestemt oss, så sånn blei det.
På tirsdag jobbet jeg med Kulturlandskaperne og dagens område var skjærgården uten for Portør. Innaskjærs var det nesten vindstille, mens dønningene brølte på utsiden.
Vi skulle ro rundt og gå i land på skjær og klipper, det synet og den lyden som møtte oss, kan slett ikke beskrives og selv bilder bliver fattige her.
Denne grågåsa ( tror jeg det er…) og én til som lå bare noen meter foran, var de få som ikke fløy av redet så fort vi nærmet oss. De ligger helt stille og veldig vanskelig å få øye på de før man er helt nær og somregel fyker de opp når man kommer nær nokk, men vi var forberedte på at det var reder, så vi var veldig forsiktige i utgangspunktet.
Man får nesten hjertestopp når de plutselig fyker opp rett foran deg, men de bliver skremt de også. Det de gjør når de føler seg truet og må forlate redet sitt, er å drite på egga rett og slett. Det både lukter og smaker sikkert vondt, så det gjør de for å gi eggene en sjans til ikke å bli tatt mens de er borte.
Holdt nesten på å tråkke i dette redet, som ikke var beskyttet av dun eller kvister, de lå bare rett i en liten fjellsprekk og jeg så ingen fugl som fløy opp. Ene kollegaen min mente det kunne være en måke av et slag.
Kom over denne lille dunete harekillingen også. Den lå helt musestille og var bare såvidt jeg så den før jeg skremte den opp, men antageligvis hadde den ikke rørt seg ut av flekken før mammaen hadde dukket opp.
Og så var der de 2 selene som fulgte oss rundt inne blant klippene og var veldig nysgerrig på oss. Fikk ikke noe kjempebra bilde, men illustrasjonen om total idyll er her ihvertfald.
Vi er hanske heldige som har et rikt dyreliv her til lands og jeg er veldig utmyk for alt det vi får oppleve på så nært hold. Jeg og ene kollegaen min hadde slett ikke tid til å jobbe, for vi blei så oppslukt i hvor vakkert og rått dette var.
