Dette var egentlig innerst inne den beskjeden jeg hadde ventet på og tenkte kunne vært grei å få nå, for jeg var jo ikke vill av begeistring over å skulle dra på båten og ikke ha noe å gjøre. De som har vært på jobb den siste uken har spilt bilspill, prøvd alle maskinene på the kids Room og gjort veldig lite i det hele tatt. Det er for så vidt greit å slappe å og kose seg, men man kjeder jo ræva av seg da….. på lik linje som vi har jobbet ræva av oss for et konsern som driter i oss.
Vel, nå kan jeg med god samvittighet bli hjemme med full lønn og jobbe samtidig, så jeg er fornøyd med den beskjeden….. men så er det jo litt rart å. Litt rart å være ubrukelig og ikke trengs lengre. Litt rart at det er sånn vi skal ende en jobb som man egentlig var gla i….litt rart å ikke være mere verdt end det.
Imorgen går turen tilbake til båten….. for å gjøre hva er jeg ikke sikker på, for den er jo lagt til Kai, ingen gjester, ingen brød og kaker som må lages til en full buffet. Bare en stor tom båt med kun et ekko av yrende liv.
Uvissheten om fremtiden henger stadig over mange og des mere man bliver spurt om man har fått jobb, des vanskeligere er det å måtte svare nei og stadig holde humøret oppe. Det å ikke ha jobb er tungt og som vi har snakket om før, er det en av de verste tingene for selvtilliten.
Jeg kjenner det på meg mer og mer, men så er jeg også optimist og livsnyter og det er når jeg er lengst nede jeg ser best ut….. det høres rart ut, men når jeg er nede er jeg mye mere bevist på å ta meg godt ut og gjør mye mere for meg selv, fordi at jeg ikke vil vise at jeg er nede. Jeg har hat noen nedturer og folk sier alltid “du ser jo ut til å klare deg fint!” Eller “det er bra at du ikke lar det gå inn på deg!”
Det er når man er lengst nede at man skal se ut som man er på sitt beste, for da gjør man ihvertfald noe. Man holder selvverdien oppe og selvom det er litt mørkt inni er det viktig å være bevist på seg selv og kunne se seg i speilet og være fornøyd med seg selv.
Det er veldig fint med snø, men jeg er ikke så gla i å måke eller kjøre på glatte veie, så idag trenger jeg heldigvis ikke ut. Jeg kan bli inne i redet mitt og kose meg i ly for snø, kulde og blåst.
jeg er heldigvis i bedre form idag, for igår hadde jeg lite energi etter en sen natt med dansing på borde, masse kjent folk, nok drikke og ikke minst besøk av en veldig kjekk mann fra Oslo, som jeg har det så fint med når vi er sammen. Det er et par måneder siden sist, men når vi treffes har vi det bare så fint og avslappet og gøy.
Helgens festligheter foregikk på Sjøloftet i Brevik som feiret 40 år. Alle som følte seg verdt noe var der. Masse kjentfolk, mye skravlings, dansing – ja tilogmed på bordet, siden sangen faktisk sa at det var det vi skulle.
Vi skulle ha vært med sister ferja hjem, men det gikk i dass, for vi hadde det alt for gøy, så jeg kastet meg over noen naboer fra Sandøya og fikk ordnet skyss hjem med båt og plutselig hadde jeg vært på byen til vi blei kastet ut og det kan jeg nesten ikke huske når hendte sist.
Det er ikke noen hemmelighet at jeg ikke liker mus!! Og edderkopper for den saks skyld.
Den siste uken har det gått mus i fella under oppvaskbenken hele 2 gange. Det er ikke greit og jeg hater og må kaste de etterpå. Jeg mister appetitten og får en klump i magen av redsel egentlig.
I vinter hadde jeg en mus som ikke var død, den var veeeldig levende, så da jeg skule hive den ut, begynte den å sno seg klatret opp over handen min der jeg holdt feller. Herreguuud som jeg hylte 😱 jeg slapp helt uten å tenke fella og musa på gulvet og viste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg begynte å snakke til den musa… ba den pent om å ikke klatre for da ville jeg kaste den på gulvet igjen. Etter mye rabalder og hyling fikk jeg endelig hivd stakkaren ut over rekkverket og ned til de andre i villnisset bak verandaen.
Det er ikke greit å være nødt til det og jeg skulle jo ha tettet hullet i sommer, så det må jeg se å få gjort.
Edderkopper er også min store skrekk. Jeg bliver lissom helt lammet når der kommer en sånn stor feit hårete edderkopp trampende mot meg.
Dette bilde er ikke då veldig bra, men dere klare å kjenne på størrelsen her??
Den kom trampende over gulvet på jobb her om dagen og både eier og jeg hylte like mye ( kanskje jeg hylte høyest😳) Det er litt synd man ikke kan vise filmsnutt her, for det fikk hun på video og det er ganske hysterisk. Hun klarte å ta den til slutt men innvolde lå mast ut over gulvet og jeg brakk meg og måtte fokuserer hardt for å tenke på noe annet.
Bilder er gøy. Bilder viser så mye og hvis man ikke bruker masse filter, viser bilder sannheten. Det er ikke alltid vi liker sannheten og det er veldig lett å bruke et lite filter, som neeeesten ikke synes, men likevel får huden til å se litt glattere ut.
vi vil allerhelst se yngre ut på bilder og akkurat det tror jeg har noe med hva som skjer i hjernen vår og hvordan vi tenker.
jeg legger ikke skjul på at jeg føler meg ganske mye yngre end det speilbildet viser meg, så jeg har blitt veldig kritisk på selfier.
Speilet i treningsrommet på båten ga meg inspirasjon til disse bildene. De ser ikke ut som om der er et speil imellom og jo mere man ser på de, jo mere ulike synes jeg de 2 bliver. Jeg vet at det er fordi det er speilbilde, men det er litt av en forskning hvor ulike siden på hodet er….akkurat som føttene har forskjellig størrelse er øynene og ørene forskjellige også og selvom jeg ser ut som tvillingen av meg selv synes jeg de er forskjellige.
Det som reflekteres i speilbildet ditt sier en god del om hvordan selvfølelsen din er og det å tørre å vise usminkede bilder er noe alle burde ha god nok selvtillit til å gjøre, for selvom man alltid er misfornøyd med noe ( jeg skulle for eksempel ønske jeg hadde mere markerte øyebryn og det er faktisk noe jeg lett kan gjøre noe med..) er man den man er og man er god nok akkurat som man er også selvom man kanskje ikke er der i livet hvor man helst skulle vært.
Når vi snakker om identitetskrise, henger det mye sammen med selvfølelse også. Den beste selvfølelse har ihvertfald jeg når alle brikker har faller på plass og de passer sammen.
Jeg hadde det sånn….for 1 måned siden bare. Puslespillet var lagt og alle brikkene passet inn en plass. Jobben var på plass. Jeg tjente nok penge til å sitte med huset alene. Det fungerte med barna, det fungerte med meg selv og jeg gledet meg til å spare opp til nytt kjøkken, som jeg har så lyst på.
For bare en måned siden var egentlig livet mitt perfekt. Jeg var uavhengig, styrte mitt eget liv og hadde ikke noen store bekymringer.
Selvfølelsen min var på topp, for det henger nu engang sammen. Det å mestre livet og selvfølelse er 2 brikker i puslespillet, som plutselig bliver borte sammen med jobben og inntekten og plutselig kan man føle at man må starte helt forfra igjen.
Selvfølelsen bliver borte når man begynner å spekulerer over sin identitet som har vært, for meg Havfruen, siden jeg begynte på sjøen.
Det er så lett å tenke at man ikke får jobb igjen, eller at man ikke vil klare en annen jobb, eller bare det at mange andre fra båten allerede har fått jobb på andre båter, kan få selvfølelsen i bunn. For hva har de som jeg ikke har?
Den fella er så lett å gå i og jeg kjenner på den selv.
Den sniker seg inn på jo flere søknader man sender og jo lengre tid det går før man får svar….
Nå er spørsmålet lissom om jeg kan fortsette å være Havfruen…..Havfruen oppsto da jeg startet på sjøen og tenkte at der kunne bli noen saftige gøye ting å skrive om. Det kunne blitt mange saftige gøye ting i grunn, men så er det ikke alt man kan skrive hvis noen man skriver om leser innlegget og ikke synes det er greit å få ting skrevet om seg eller om jobben sin for den saks skyld.
Har ikke skrevet her på en stund litt på grunn av dette, men også fordi jeg plutselig ikke vet hvor jeg høre hjemme. Bliver på en måte en identitetskrise, for plutselig føler jeg meg ikke som Havfruen legre…. plutselig føler jeg meg litt som ingenting og det er ikke en go følelse.
En følelse jeg ikke har hatt siden min skilsmisse, hvor jeg blei satt på bar bakke med absolutt alt og jeg kjempet meg opp fra å føle meg som ingen, til å komme meg videre og ikke minst finne meg selv.
Så nå lurer jeg altså på hvem jeg skal være… eller hva jeg skal være og hvordan jeg jeg skal bli til det jeg vil.
Hva skal identiteten min være etter dette….. bortsett fra å være meg selv, som jeg har vanskelig ved ikke å være uansett hva jeg gjør eller hvor jeg er.
Jeg lurer på om vi egentlig alle er trekkfugler…. uansett om vi vil det eller ej, tvinges vi til å finne nye veier gjennom livet.
Vi trekker mot noe som er mere attraktivt om vi egentlig har det bra og mot nye utfordringer, når livet gjør at vi er nødt til å mobiliserer oss annerledes end det vi i utgangspunktet hadde lyst til.
For min del skulle jeg gjerne trekke mot varmere strøk når kulden setter inn og dagene bliver kortere og kortere, bare spredt ut vingene mine og fulgt med en flokk til et deilig sted.
Jeg har egentlig allermest lyst til å finne mitt sted i livet. Et sted jeg ikke trenger å bryte opp fra, med mindre det er noe jeg velger selv, for å lære noe nytt eller utvikle synet mitt.
Vi har godt av å bli dratt ut av komfortsonen i en og annen anledning, men det er helt fint og kunne velge det selv.
Trekkfuglene velger selv å fly ut i verden for å finne et klima som passer de til de forskjellige sesonger og de kommer alltid tilbake, det er ganske fascinerende.
Det må være veldig fint å alltid vite at man har noe å komme tilbake til, et fast tilholdssted, en trygghet og en havn.
Har jeg trekkfugl syndrom mon? Jeg tror egentlig ikke det, for jeg liker veldig godt det trygge, men så har livet nå rusket meg opp så mange gange, at jeg aldri føler meg helt trygg, jeg kan lissom aldri være trygg på at målet er nådd og da må jeg ut å fly igjen og håpe på at det bliver til bedre steder.
Etterhvert som kollegaer rundt meg får ny jobb, intervjues eller bare ikke stressa i det hele tatt, bliver jeg mere og mere stresset inni meg.
Jeg later som ingenting selvsagt, for dette fikser jeg lett!! Plutselig kommer den riktige jobbmuligheten …… men fikser jeg det nå?? Kommer den muligheten? Tankene spinner og i en sånn situasjon er det så lett å begynne å tvile på seg selv. Er jeg god nokk, er der noen som vil ha meg? Noen optimister mener at alt skjer av en grunn og at den grunnen er at noe annet og bedre er i vente for deg…..det er meget mulig det altså, men det er ikke hele tiden man klare å holde den tanken.
Realiteten begynner å gå opp for en, når kollegaer holder siste møte, forteller hvor fint det er å ha jobbet sammen, når 1.styrmannen ikke klare å fullføre det han holder på å si, fordi han har følelsene uten på kroppen han også.
Virkeligheten kommer plutselig og ganske hardt, men man er bare nødt til å puste med magen, la det skjer som skjer og håpe på det beste.
Det beste skjer jo ikke om du bare sitter og glor i veggen da….
Det er ikke akkurat med humøret høyt jeg gjør meg klar til å dra på siste jobbeturen min imorgen.
Jobben som fikk livet mitt til å falle på plass med hus og hjem og barn og jeg var lykkeligere end jeg har vært på lenge, for endelig kunne jeg igjen se fremover. Fremover mot et liv uten å være avhengig av andre end meg selv og uten å være blakk de siste 5 dagene før neste lønning.
Jeg gledet meg til å dra på jobb og møte de kollegaer som jeg har fått et tett bånd til og utfordringene som skulle løses. Det tar alltid litt tid å falle til i en ny jobb og det er ikke så fryktelig lenge siden at jeg følte mestring i det jeg holdt på med.
Denne turen bliver en følelsesladet tur for mange av oss og usikkerheten om hva som venter ved neste korsvei er til å ta og føle på.
Jeg kommer ikke til å legge ut masse nye videoer og bilder som Fjordline flittig har brukt på sine sider som reklame og stunts for å vise hva vi driver med om bord. Isteden kommer jeg til å bruke tiden på å ta farvel og forberede meg til neste jobb som venter en plass.
Det bliver rart og skulle kjøre ned varebeholdning og forberede til stands, for når jeg mønstrer av for siste gang om 2 uker, skal det meste være brukt opp og det skal være så tomt som det skal bli. Jeg er spent på om vi kan opprettholde kvaliteten, som vi har vært så stolte over og som har vært vår styrke.
De bliver rart å vite at vi skal skilles fra de vi har levd med som en liten familie og som bliver sårt savnet. Noen kan man faktisk treffe igjen på en annen jobb om man er så heldig å få jobb i et av de andre rederier og jeg er spent på hvem det eventuelt bliver.
Jeg har søkt 2 plasser, hvor jeg kan bruke min kunnskap og bruke min kompetanse, og jeg har absolutt fått mye mere erfaring og lært masse av denne jobben. Jeg har styrket meg selv på mange måter og er klar for nye utfordringer.
