Det er sånn jeg føler meg akkurat nå.

Dro fra jobb igår med en følelse av avmakt, frustrasjon og sjokk.

Dette var meldingen vi fikk hardt og brutalt, da vi blei kalt inn til allmøte kl 9:30 på onsdags morran.
Vi lå til kai, for å planlegge dokk i januar (trodde vi!!) men for meg virker det som spill for galleriet, for den fine delegasjonen i dress fra Danmark, har ikke tenkt noen dokk, så guderne skal vite hvorfor vi lå der da🤷‍♀️

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

I forkant var vi en munter gjeng, som vasket ned kjøkken og preppet til overlapping. En god del skulle mønstrer av om ettermiddagen og jeg la litt ekstra krefter i, for å overleverer bakeriet på en god måte.
INGEN, bortsett fra de 2 tillitsvalgte som var bundet av taushetsplikten, hadde anelse om at det var den beskjeden vi ville få. Ikke kapteinen, ikke noen av de øverste ledere på båten, ingen. Alle var like sjokkerte og trodde ikke vi hørte riktig, for vi driver en lønnsom forretning!!
I etterkant blei det tyst. Ingen hadde motivasjon til å fortsette med å gjøre det som vi har gjort for å gi gjestene et så godt inntrykk som mulig.
vi gråt, vi var forbanna, men mest av alt var vi i total sjokk.
Det kom som en knyttneve rett i magen og 1000 spørsmål som de ikke klarte å svarer på selvfølgelig.
De valgte å legge det ut på medeierne før møtet var over og folk rakk ikke å ringe hjem, før familiene kunne lese det på Fjordline sine nettsider.
Kriseteam og fagforbundet var tilstede, stemningen var til å ta og føle på….. jeg skjelvet på hender og lurte på om jeg var istand til å kjøre hjem. Det blei laget lunsjbuffé, folk spiste, men ingen var sultne.
Jeg er gla jeg kunne dra hjem og tenker det er kaos der idag. Kaos av følelser, kaos av kunder som lurer og spør, kaos fordi de ansatte mister piffen.

Nå samler jeg krefter til en ny kamp om tilværelsen. En kamp som endelig var ferdig kjempet og jeg trodde at nå hadde jeg livet på stell….. men man skal aldri være sikker på noen ting her i livet.