Jeg var stadig i bilen på vei hjem fra den skjebnesvangre dagen for mine 220 kollegaer og meg selv, som brutalt fikk fratatt oss jobbene på noen få minutter, da lokalavisen ringte for å få en uttalelse.
jeg var stadig rystet ( og er det enda 2 dager etterpå) og bannet litt og så noen stygge ord om den danske høyt på strå delegasjonen, som med en mine som fortalte oss, at vi ikke betydde noe som helst for di, slapp bomben.
Fikk sagt på slutten at hun ikke kunne skrive alt jeg sa, for det tar seg jo ikke bra ut på papir 😅
Bilde er flere år gammelt og fra en helt annen sak, men ikke det verste bilde de kunne bruke.
Alle jeg snakker med, synes det er helt utrolig trist og uforståelig, og får masse trøste meldinger, telefoner fra venner som ikke helt tror på dette, blomster og gode tanker.
Vi blei anbefalt av kriseteam å snakke masse om det, så ikke det bliver sittende fast inne i oss, og det håper jeg alle gjør, for dette er såpass traumatisk at det er verdt å snakke om.
Det bliver ikke gravøl men gravbobler imorgen med denne fine trøstegaven fra damene jeg er så gla i her på øya.
Det er veldig fint å ha noen rundt seg, som støtter og samler deg opp når du er på bunnen.
