NÅ håper jeg at våren tar over landet, så vi kan få plantet ut og ordnet i Hagen.
Det er nå ikke alle vårens gleder som er like koselig, for man får litt klo i magen, når man kommer ut på en vakker solrik morgen, og bliver møtt av dette synet. Jeg vet det jo, men håper lissom at de stakkers tulipanene skal få lov å stå utsprunget i sin fulle prakt én gang.
Det blei ikke i år heller, selvom jeg hadde dratt potta så langt mot inngangsdøren jeg tenkte var nokk….
Tulipanløkene sanket jeg rundt om i Hagen, da de såvidt begynte å vise seg over jorden, nettopp for å prøve å unngå denne skjæpnen til de fine blomstene, men til ingen nytte🤷♀️
Disse små uskyldige dyrene, som jeg elsker å iaktta fra kjøkkenvinduet, er jeg ikke så begeistret for, når de river opp alt som finnes av løker og strør det rundt som om her har vært en veldig lokal orkan i løpet av natta.
Men det er altså naturens gleder, som må forenes med mine tulipaners privatliv.
April er vel den mest uforutsigbare måneden i hele året.
Nå kan det gå fra verandavær til sludd og hagl på ingen tid.
Siste uke og helg var nesten sommervær, ihverfald på verandaen min, hvor der er godt og lunt og skjermet for vind.
Igår og i dag er det sludd og hagl og kaldt som fy og ikke vær til å jobbe ute.
Vi måtte gi oss til lunsj, da vi ikke kan klatre på sluddglatte Svalbard og risikerer å skli og skade oss.
Det er nå vakkert med sludd også, så lenge man kan være inne….. og hvis det hadde vært i vintermånedene og ikke i slutten av April.
I denne uken og siste uke jobber jeg i #Kulturlandskaperne. Dette er et firma som rydder kystlinjen for søppel.
Portør og Skåtøy har vært denne ukes oppdrag og litt av en sjauejobb. Jeg er sliten i hele kroppen av å klatrer fjell, bære drivved, grave frem taue, fiskenett og flasker, pille plastikkbiter og isoporstumper, men jeg har finne noen skatter å og da bliver det gøy.
Leverpostei boksen er ihverfald fra 70-tallet og den speidersnusen er ikke fra denne siden av millennium.
Det meste annet er igrunn bare tragisk for miljøet og naturen, for det er utrolig hvor lite folk bryr seg. Eller brydde seg, for jeg tror faktisk at vi er blitt mye bedre til å ikke kaste søppel i naturen og det meste av det vi drar opp er flere år gammelt.
For noen dagers vikariat har det vært veldig givende og spennende og naturen er veldig deilig.
NÅ etter mye frem og tilbake, opp og ned, inn og ut, landet jeg på hva jeg skulle gjøre med trappeoppgangen…:
Jeg valgte ikke noen lett vegg og tapetserer for første gang og det var litt av et puslespill!
Tapeten fikk jeg helt gratis av snille naboer, som var ferdig med å tapetserer og som hadde en rull, som var tatt litt av igjen. Jeg er evig optimist og tenkte at det skulle holde, men etter jeg hadde hørt på hva naboen prøvde å formidle til meg av erfaringer, målte jeg opp og rullet ut og skar til….. for å finne ut at det var for lite🤷♀️
Den største grunnen til å måle opp og kutte til, var jo at mønsteret skulle stemme i skjøtene, og det hadde jo ikke jeg tenkt igjennom i planleggingen oppe i hodet mitt. Jeg ville bare ha begynt fra den ene side, og kanskje ikke sett at det så helt skjeivt ut, før jeg hadde satt opp et par lengder ved siden av hverandre. Jeg er gla, at jeg faktisk har blitt så voksen, at jeg høre på andres råd, og ikke prøver å oppfinne den dype tallerkenen på nytt, for det var meg for bare 10 år siden ( og 10 år høres lenge ut, men det føles som i går)
Det blei litt av et puslespill, for naboen hadde en del rester igjen også, men da måtte jeg være ekstra nøye med å pusle det samme, til å se pent ut. Jeg har juksa det til, men jeg tror jeg har fått juksa med stil så du må se nøye etter for å finne feilen.
Dette var ikke så lett som jeg trodde, men kan godt være det hadde vært lettere om jeg ikke pusser opp på budsjett, og hadde uendelig med tapet til rådighet, for da hadde jeg bare kunne fråtse, men nå tok det hele dagen å pusle dette ferdig, og under varmepumpa ga jeg opp i går, for da var jeg så sykt sliten.
En ganske uforglemmelig helg er over og denne uken er halvveis over allerede.
Etter fredagskvelden med Jonathan som datt om og ambulanse og høyt adrenalin noen timer, var det min tur til å ha den vondeste natta jeg kan huske. Skikkelig dårlig med oppkast og diaré hele natta, som var så utrolig vond og fortvilende, at jeg tror jeg besvimte med hodet nede i doskålen😳 Ihverfald våknet jeg med hoven og blodig leppe og lurte på hvorfor jeg lå mellom veggen og doen.
Det er ikke noe godt å miste så fullstendig kontroll på kroppen og mens jeg lå der og prøvde å karve meg opp, tenkte jeg på at ungene heldigvis ikke hadde våknet og finne meg i den tilstand.
Maiken fikk jo helt panikk og blei ganske hysterisk når Jonathan datt i bakken, så jeg er gla at hun sover godt.
Det tar litt tid å komme seg, så heldige meg st jeg ikke har fått meg jobb enda😄
Noe positivt er der alltid om man leiter litt.
Regndråpene henger tungt i vinduet, men det skal bli bra utover dagen.
jeg gleder meg til det bliver ordentlig vår og jeg kan være ute.
Men først bliver jeg snart ferdig med den trappeoppgangen. Jeg har endelig landet hva jeg skal gjøre med den, om jeg får det til å gå opp da.
Denne tapeten fikk jeg av noen flotte naboer, men nå kommer puslespillet med å få klippet og satt sammen, så mønstret passer og det ser ut som en helhet…. jeg er ikke så tålmodig av meg, så jeg må virkelig ta meg selv i nakken og gjøre det beste jeg kan. Hvis ikke det bliver bra, kommer jeg til å irriterer meg over det😅
Begge mine hjemmeboende unger har vært like syke hele uken med hosting og nysing og snørr. De har ligget i senga hele uken og Maiken har kjedet seg ihjel, for der er jo ingenting å gjøre når man er syk🤷♀️
Jeg skjønner at hun kjeder seg, og ekstra kjedelig var det igår, når hun stadig var veldig syk, og hun skulle ha feiret bursdagen sin med 3 venninner Pincho Nation i Porsgrunn.
Jeg synes litt synd på henne, men hun også vet at når man er syk og ikke kan gå på skolen, så kan man ikke sånne ting heller, og det gjelder voksne også. Man kan ikke være syk fra jobb og så gå på byen på fredags kvelden. Jeg vet at hun ikke lot som hun var syk og skulket og noen vil sikkert synes det er dobbel straff å ikke få gjøre noe man har planlagt, men heldigvis følte hun selv st hun var for syk til å dra.
Jeg hadde håpet at de kunne tatt det idag, men da var det ingen av jentene som kunne.
Noe action fikk vi på en fredags kveld, for Jonathan kollapset plutselig…. Han hadde har vondt i magen hele dag, og lurte på ettermiddagen på om vi kunne ringe legen. Jeg ville se det litt an og etter en stund kastet han opp og fikk diaré og følte seg faktisk bedre etterpå.
Han la seg til å sove og Maiken og jeg satte oss til å se en film. Plutselig kom han sjanglende ut i stua helt hvit i tryne og stirret litt sånn tomt på meg før han datt i gulvet 😳 Maiken hylskreik, og jeg prøvde å få kontakt med ham…. han var våken, klarte bare ikke å kommuniserer. Da løp jeg til ene naboen som er lege, men de var ikke hjemme, og da kjente jeg litt panikk. Heldigvis kom en venninne tuslende forbi og fikk meg til å ringe 113, så innen lenge stod 3 fra førstehjelps laget i stua og ambulansen kom fra land. Han hadde vondt i magen og veldig lite energi. Skjelvet og var bleik.
kjente panikken i meg og klarte ikke å tenke helt klart hva jeg måtte gjøre, så heldig for meg at der kom en og fortalte meg hva jeg skulle gjøre🙏 håper det er naturlig å få panikk når end unge detter om på gulvet, og fra før er jeg helt elendig med folk som skader seg og i hele tatt skjer noe med, jeg går lissom litt i baklås.
Ambulansen tok ham med til legevakta og jeg kjørte etter.
Heldigvis mente de ikke det var annet end tarmene som på en måte er forstoppet pga fasting – han har fulgt Ramadan siden 9. mars – og lite energi fordi han ikke får i seg nok og i tillegg til å være syk, blei det for mye for kroppen hans.
Nå får han ikke lov å fullføre Ramadan som egentlig varer frem til onsdag, men han har virkelig hatt selvdisiplin og ikke veket fra den.
Nå er helsa viktigst ❤️
Selvom våren lissom skal være i anmarsj, er ikke været helt der. Grått og trist og regn, men under de tunge skyer, sitter sola og venter på å skinne på oss👌
Påska bydde på tur til Jyplevika ved Langesund og selvom været var litt rufsede, var det en veldig koselig tur med masse samtaler og deilig frisk luft.
Det er typisk norskt å gå på tur i påsken, og det er faktisk uansett vær.
Finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær🤪
og det som er enda mere norskt er jo å spise lunsj ute i det fri, og påsken representerer jo tiden for den første utelunsj, og for oss var det ingen unntak.
Vi rigget til og Juliette hadde til og med duk, vi hadde hjemmebakt brød, ost, egg og varm drikke.
ikke langt fra oss kom det en gruppe som optimistisk fyrte opp grillen…..og etter en liten stund kommer regnet sigende inn fra havet.
Det som er veldig norskt nå, er at ingen sier et ord, ingen klager, vi bliver sittende og spiser lunsjen, som bliver våtere og våtere og ser rundt på hverandre og prøver ikke å foretrekke en mine. De med grillen blei også sittende, mens flammene sluknet og røyken bredte seg, og da var der en i mitt selskap som tørt påpekte, at myggen heldigvis blei borte nå😂
Jeg hadde med regnponcho som jeg trakk over meg som et lite telt og det fungerte veldig bra, og vi reiste oss ikke og dro, vi satt og så på hverandre og spiste og ventet på at det skulle gi seg. Det ga seg etter 15-20 minutter og vi fikk faktisk noen gløtt av sol på hjemturen.
I går tok jeg med 3 ungdommer og en svigersønn på påskeeventyr.
vi er veldig gla i eventyr og i å oppleve nye ting og selvom reisen var mye lengre end jeg trodde, var vi veldig fornøyde.
Jeg elsker å være sammen med denne gjengen. Selvom det kan være sykt slitsomt, fordi det er vanskelig å få alle til å være samkjørte og ville det samme, og selvom de krangler og ikke alltid er venner, så et dette gjengen min❤️
vi har det gøy også, og vi ler masse og vi tuller masser, men når man er opp i hverandre ganske tett i en periode, er det ganske slitsomt også.
Egentlig har jeg ikke barna i påsken, det er faren sin periode egentlig og Mathilde kan jeg jo ikke regne med er med på noenting lengre, så jeg er bare så gla for at vi er alle sammen noen få dager, for plutselig er alle spredt der hvor vinden kaster de, og så sitter mamma alen hjemme.
Jeg nyter hvert minutt av krangling, latter, tull, kjefting, dansing, roping, samtaling og nærvær då lenge jeg kan.
De siste dagene har jeg fått massiv mediedekning.
Jeg er med i en gruppe på Facebook som heter Matpakkemamma, og der hadde jeg fredag siste uke, lagt ut et bilde av ungens matpakke.
Dette har altså blitt den mest berømte matpakken i hele Norge den siste uken.
Gruppen skal i utgangspunktet være en inspirasjonskilde for å lage gode matpakker, men denne matpakken fikk MYE kjeft og jeg blei stemplet som dårlig mamma, det var omsorgssvikt og det var ikke rart at unger blei feite.
Det kom så masse stygge kommentarer fra mødre som skal hevde seg selv over for verden, og det som var litt morsomt, er jo at jeg sjekket et par av de som var veldig krasse i meningene sine om min matpakke, og de hadde aldri lagt ut bilder av sine matpakker….til slutt var admin inne og sletter hetse kommentarer som gikk på min evne som mor rett og slett.
En journalist i TA tok kontakt og lagde en sak, da det tok helt av etter et par dager, hvor jeg fortsatte å legge ut bilder av matpakken til ungdommen min.
Jeg fikk masse bra Feedback og stadig masse kommentarer om hvor elendige mine matpakker var og hvor lite næring ungen min får i seg.
Dette snappet Dagbladet opp, så de ringte, så ringte Nettavisen og dagen etter ville VG være med på saken og jeg har hørt at Tønsberg blad og lokalaviser i Oslo har delt historien, Kvinneforum.no har en lang tråd om saken, så det gikk ganske viralt.
Sånn er altså matpakkene jeg sender med 14 åringen min til skole, men for meg er saken ikke lengre hva som er i matboksene, og jeg bliver ved å poste, for å vise at jeg ikke lar meg skremme av folk som sitter bak en skjerm og kritiserer andre. Jeg bliver ved med å poste for å vise at alle ikke spiser rå gulerøtter og blåbær og fordi jeg har fått så mange tilbakemeldinger og private meldinger fra folk i hele landet, om at nå sender de faktisk også sjokolade på brødskiven, for de har vært så fortvilet over at ungen ikke spiser og at det tilsynelatende ser ut som det kun er lov å sende agurk og lavkarbobrød i nisteboksen om dagen.
Jeg tror nesten jeg har laget en ny trend med den milk slicen, for den har folk vært veldig opptatt av.
Jeg har sett gjennom de siste dager, at flere og flere sender med mye av samme innhold som mine, og nå tørr de å stå ved det og vise det frem, og det synes jeg er kult.
Mange spør om det skal normaliseres å ha med usunne matpakker, men jeg synes egentlig ikke matpakkene mine er spesielt usunne. 1 skive brunost inneholder mere sukker end de sjokoladeplatene, og det er der ingen som reagerer på.
Jeg sender med det jeg vet bliver spist, det er både økonomisk og miljøvennlig faktisk.
Bortsett fra det, hadde jeg en veldig stille og litt kjedelig bursdag egentlig.
Noen gange bekymre jeg meg helt meningsløst og uten jeg vet hva jeg bekymre meg over og da tar det ene det andre og utvikler seg til å bli noe som sitter i hele kroppen.
igår kveld, etter en koselig kveld med besøk av Geir, som måtte fikse en stikkontakt, som hadde gått i stykker, og da det slog ut flammer, da jeg prøvde å sette selve kontakten på plass, da ringte jeg Geir!!!
Maiken var hjemme med migrene, så når jeg kom hjem fra noen ærender jeg hadde på formiddagen, stod det både brownie og gulerotkske på bordet. Da blei kvelden ekstra fin med kaker til dessert.
Jeg la meg litt før 10 og var trøtt….snudde og vendte meg lenge og duppet av, men våkner med et sett, av lyder i huset.
Kjenner du det, at man våknet av å ha hørt noe (tror man) og så ligger man lenge på nåler, for å høre lyden igjen, eller skjønne hva det var. Sånn lå jeg altså lenge, så lenge at jeg til slutt måtte tisse, men jeg er jo litt husredd også når jeg våknet av lyder jeg ikke vet hva er….. til slutt måtte jeg ta meg sammen og hå på do, men da turde jeg ikke trekke ned, i tilfelle lyden fra do, ville overdøve de lydene jeg hadde våknet av, som jeg selvfølgelig ikke hørte mere. Blei liggende å tenke på fluktveier ved brann og hva jeg ville gjøre om en innbruddstyv var i huset.
jeg må ha sovnet til slutt men da var klokka godt over midnatt.
våkner igjen med et sett, av at noen går oppe i stua og ser på klokka som viser 03:18 😳
ligger igjen musestille og høre trinn ned trappa, men heldigvis kjenner jeg de igjen.
jeg lurer på hva Jo Stian skal på den tid av natta, men han skal ut på en liten løpetur….Han er ute av døren før jeg klare å tenke klart, og da bliver jeg liggende og tenker på om han løper plasser hvor han kan falle i sjøen – vi bor tross alt på en liten øy – om han løper i skogen hvor han kan dette ned av stien på en topp, eller falle over et tre og bli liggende svimeslått.
Jeg vet ikke hvorfor jeg får sånne angstanfall til tider, for det skjer jevnligt, uten at jeg har klart å innrømme at det faktisk er angst. Det er jo helt tåblig angst og jeg er ganske tøff, men denne natta har vært veldig lang og veldig slitsom.
Jonathan kom jo tilbake og jeg klarte å sovne igjen, men det var tøfft å stå opp kl 7.
