Jeg lurer på om vi egentlig alle er trekkfugler…. uansett om vi vil det eller ej, tvinges vi til å finne nye veier gjennom livet.
Vi trekker mot noe som er mere attraktivt om vi egentlig har det bra og mot nye utfordringer, når livet gjør at vi er nødt til å mobiliserer oss annerledes end det vi i utgangspunktet hadde lyst til.
For min del skulle jeg gjerne trekke mot varmere strøk når kulden setter inn og dagene bliver kortere og kortere, bare spredt ut vingene mine og fulgt med en flokk til et deilig sted.
Jeg har egentlig allermest lyst til å finne mitt sted i livet. Et sted jeg ikke trenger å bryte opp fra, med mindre det er noe jeg velger selv, for å lære noe nytt eller utvikle synet mitt.
Vi har godt av å bli dratt ut av komfortsonen i en og annen anledning, men det er helt fint og kunne velge det selv.
Trekkfuglene velger selv å fly ut i verden for å finne et klima som passer de til de forskjellige sesonger og de kommer alltid tilbake, det er ganske fascinerende.
Det må være veldig fint å alltid vite at man har noe å komme tilbake til, et fast tilholdssted, en trygghet og en havn.
Har jeg trekkfugl syndrom mon? Jeg tror egentlig ikke det, for jeg liker veldig godt det trygge, men så har livet nå rusket meg opp så mange gange, at jeg aldri føler meg helt trygg, jeg kan lissom aldri være trygg på at målet er nådd og da må jeg ut å fly igjen og håpe på at det bliver til bedre steder.