Etterhvert som kollegaer rundt meg får ny jobb, intervjues eller bare ikke stressa i det hele tatt, bliver jeg mere og mere stresset inni meg.
Jeg later som ingenting selvsagt, for dette fikser jeg lett!! Plutselig kommer den riktige jobbmuligheten …… men fikser jeg det nå?? Kommer den muligheten? Tankene spinner og i en sånn situasjon er det så lett å begynne å tvile på seg selv. Er jeg god nokk, er der noen som vil ha meg? Noen optimister mener at alt skjer av en grunn og at den grunnen er at noe annet og bedre er i vente for deg…..det er meget mulig det altså, men det er ikke hele tiden man klare å holde den tanken.
Realiteten begynner å gå opp for en, når kollegaer holder siste møte, forteller hvor fint det er å ha jobbet sammen, når 1.styrmannen ikke klare å fullføre det han holder på å si, fordi han har følelsene uten på kroppen han også.
Virkeligheten kommer plutselig og ganske hardt, men man er bare nødt til å puste med magen, la det skjer som skjer og håpe på det beste.
Det beste skjer jo ikke om du bare sitter og glor i veggen da….
