Da starter arbeidsuken for meg. Det var sykt deilig å ha mandagsfri og kunne overse alle de som hadde blåmandag og ukens verste dag, for min var ganske deilig med hjemmekos og litt husarbeid.
Dette enorme gresskar måtte omformeres til noe som kan holde seg utover vinteren, så det blei kuttet, kokt, syltet og most og etter noen timer blei det noen glass med syltet biter. Den som ikke har chili i, tenkte jeg å lage konfekt med…. pakke inn i marsipan og dyppe i mørk sjokolade. Husker farmor lagte med squash som var kokt i lake og tørket i ovnen, så skal lage noe som ligner – bare ned gresskar. Men det er ikke før nærmere jul. Det bliver pie og suppe også og purè til frysa.
Denne lille pakken som sitter på Smartiesrøret, som man kan kjøpe på taxfree, er totalt undervurdert.
I helgen hadde jeg besøk av et par fra båten. Vi skulle vært ihverfald 2 til, men de sviktet os i siste øyeblikk. vi lar oss ikke svikte, så hadde fest hele helgen og det var en skikkelig fin helg, som gir energi til å jobbe videre med jobbsøk og nye utfordringer.
Fredag kveld så sånn ut. Stian vet sin gin og det var ikke mye igjen neste dag. Men tilbake til den lille esken da…..den inneholder altså 54 dobbelsidige kort med forskjellige motiver og tekster, som man da skal mime eller skuespille eller tegne og plutselig var kl 4 på morran. Jeg har det sjeldent hat det så gøy og klart å være lysvåken og i full vigør til langt ut på morrakvisten. Tiden flyr i godt selskap❤️
Kristin og jeg prøvde å stå opp på formiddagen, men etter å ha sitte i sofaen i kort tid, gikk vi å la oss igjen og frokosten blei ikke servert før halv 2 på ettermiddagen. . Etter en tur over vannet og en liten tur på puben bare for å være litt ute, blei det en litt roligere kveld med Alias og vin på bordet. En hel fantastisk helg, men de lange nettene bliver mer og mere slitsomme å komme over, selvom det er så gøy når det står på.
Poteten kan brukes til alt, den kan kokes, stekes, bakes, moses, noen spiser de rå, den kan brukes med kjøtt, alene , som snack….. man kan spise potet hver dag.
I denne uken har jeg vært potet. Jeg kan brukes til masse rart, så jeg har både vært baker på Meny, SFO assistent, assistent på småtrinnet og vaskekjerring, så egentlig har jeg jobbet hver dag og selvom det ikke er fast eller forutsigbart, så jobber jeg med å bygge buffer og ihverfald være istand til å betale regningene. Uansett er det ikke vanskelig å være småtrinn assistent når man kan se film.
Denne hadde ikke jeg sett, men den er veldig fin❤️ ikke lett for ungene å konsentrere seg så lenge om gangen da, så nå begynner de å vimse litt rundt.
Det er jeg egentlig hver dag, og jeg er helt enig med de eksperter som sier det er viktig for rytmen din å stå opp til samme tid hver dag. Jeg gjør det først og fremst for å stå opp med barna mine, men jeg kjenner at det er godt å komme opp og jeg går aldri å legger meg igjen når de har reist.
Hadde egentlig ikke tenkt å tenke på jobben idag, siden jeg ikke trenger å møte på jobb, men der skal holdes en jobbmesse i Sandefjord i formiddag, og så kan jeg likegodt gå å tømme skapet mitt på båten i samme slengen. Så da sitter jeg her i ferjekøen og fletter hår på ungen kl 8 på morran.
Jeg er ikke sånn superflink til å flette, men akkurat en helt vanlig flette får jeg til.
Dette var egentlig innerst inne den beskjeden jeg hadde ventet på og tenkte kunne vært grei å få nå, for jeg var jo ikke vill av begeistring over å skulle dra på båten og ikke ha noe å gjøre. De som har vært på jobb den siste uken har spilt bilspill, prøvd alle maskinene på the kids Room og gjort veldig lite i det hele tatt. Det er for så vidt greit å slappe å og kose seg, men man kjeder jo ræva av seg da….. på lik linje som vi har jobbet ræva av oss for et konsern som driter i oss. Vel, nå kan jeg med god samvittighet bli hjemme med full lønn og jobbe samtidig, så jeg er fornøyd med den beskjeden….. men så er det jo litt rart å. Litt rart å være ubrukelig og ikke trengs lengre. Litt rart at det er sånn vi skal ende en jobb som man egentlig var gla i….litt rart å ikke være mere verdt end det.
Imorgen går turen tilbake til båten….. for å gjøre hva er jeg ikke sikker på, for den er jo lagt til Kai, ingen gjester, ingen brød og kaker som må lages til en full buffet. Bare en stor tom båt med kun et ekko av yrende liv. Uvissheten om fremtiden henger stadig over mange og des mere man bliver spurt om man har fått jobb, des vanskeligere er det å måtte svare nei og stadig holde humøret oppe. Det å ikke ha jobb er tungt og som vi har snakket om før, er det en av de verste tingene for selvtilliten.
Jeg kjenner det på meg mer og mer, men så er jeg også optimist og livsnyter og det er når jeg er lengst nede jeg ser best ut….. det høres rart ut, men når jeg er nede er jeg mye mere bevist på å ta meg godt ut og gjør mye mere for meg selv, fordi at jeg ikke vil vise at jeg er nede. Jeg har hat noen nedturer og folk sier alltid “du ser jo ut til å klare deg fint!” Eller “det er bra at du ikke lar det gå inn på deg!” Det er når man er lengst nede at man skal se ut som man er på sitt beste, for da gjør man ihvertfald noe. Man holder selvverdien oppe og selvom det er litt mørkt inni er det viktig å være bevist på seg selv og kunne se seg i speilet og være fornøyd med seg selv.
Det er veldig fint med snø, men jeg er ikke så gla i å måke eller kjøre på glatte veie, så idag trenger jeg heldigvis ikke ut. Jeg kan bli inne i redet mitt og kose meg i ly for snø, kulde og blåst. jeg er heldigvis i bedre form idag, for igår hadde jeg lite energi etter en sen natt med dansing på borde, masse kjent folk, nok drikke og ikke minst besøk av en veldig kjekk mann fra Oslo, som jeg har det så fint med når vi er sammen. Det er et par måneder siden sist, men når vi treffes har vi det bare så fint og avslappet og gøy. Helgens festligheter foregikk på Sjøloftet i Brevik som feiret 40 år. Alle som følte seg verdt noe var der. Masse kjentfolk, mye skravlings, dansing – ja tilogmed på bordet, siden sangen faktisk sa at det var det vi skulle. Vi skulle ha vært med sister ferja hjem, men det gikk i dass, for vi hadde det alt for gøy, så jeg kastet meg over noen naboer fra Sandøya og fikk ordnet skyss hjem med båt og plutselig hadde jeg vært på byen til vi blei kastet ut og det kan jeg nesten ikke huske når hendte sist.
Det er ikke noen hemmelighet at jeg ikke liker mus!! Og edderkopper for den saks skyld. Den siste uken har det gått mus i fella under oppvaskbenken hele 2 gange. Det er ikke greit og jeg hater og må kaste de etterpå. Jeg mister appetitten og får en klump i magen av redsel egentlig.
I vinter hadde jeg en mus som ikke var død, den var veeeldig levende, så da jeg skule hive den ut, begynte den å sno seg klatret opp over handen min der jeg holdt feller. Herreguuud som jeg hylte 😱 jeg slapp helt uten å tenke fella og musa på gulvet og viste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg begynte å snakke til den musa… ba den pent om å ikke klatre for da ville jeg kaste den på gulvet igjen. Etter mye rabalder og hyling fikk jeg endelig hivd stakkaren ut over rekkverket og ned til de andre i villnisset bak verandaen. Det er ikke greit å være nødt til det og jeg skulle jo ha tettet hullet i sommer, så det må jeg se å få gjort. Edderkopper er også min store skrekk. Jeg bliver lissom helt lammet når der kommer en sånn stor feit hårete edderkopp trampende mot meg.
Dette bilde er ikke då veldig bra, men dere klare å kjenne på størrelsen her??
Den kom trampende over gulvet på jobb her om dagen og både eier og jeg hylte like mye ( kanskje jeg hylte høyest😳) Det er litt synd man ikke kan vise filmsnutt her, for det fikk hun på video og det er ganske hysterisk. Hun klarte å ta den til slutt men innvolde lå mast ut over gulvet og jeg brakk meg og måtte fokuserer hardt for å tenke på noe annet.
Bilder er gøy. Bilder viser så mye og hvis man ikke bruker masse filter, viser bilder sannheten. Det er ikke alltid vi liker sannheten og det er veldig lett å bruke et lite filter, som neeeesten ikke synes, men likevel får huden til å se litt glattere ut. vi vil allerhelst se yngre ut på bilder og akkurat det tror jeg har noe med hva som skjer i hjernen vår og hvordan vi tenker. jeg legger ikke skjul på at jeg føler meg ganske mye yngre end det speilbildet viser meg, så jeg har blitt veldig kritisk på selfier.
Speilet i treningsrommet på båten ga meg inspirasjon til disse bildene. De ser ikke ut som om der er et speil imellom og jo mere man ser på de, jo mere ulike synes jeg de 2 bliver. Jeg vet at det er fordi det er speilbilde, men det er litt av en forskning hvor ulike siden på hodet er….akkurat som føttene har forskjellig størrelse er øynene og ørene forskjellige også og selvom jeg ser ut som tvillingen av meg selv synes jeg de er forskjellige.
Det som reflekteres i speilbildet ditt sier en god del om hvordan selvfølelsen din er og det å tørre å vise usminkede bilder er noe alle burde ha god nok selvtillit til å gjøre, for selvom man alltid er misfornøyd med noe ( jeg skulle for eksempel ønske jeg hadde mere markerte øyebryn og det er faktisk noe jeg lett kan gjøre noe med..) er man den man er og man er god nok akkurat som man er også selvom man kanskje ikke er der i livet hvor man helst skulle vært.
Når vi snakker om identitetskrise, henger det mye sammen med selvfølelse også. Den beste selvfølelse har ihvertfald jeg når alle brikker har faller på plass og de passer sammen.
Jeg hadde det sånn….for 1 måned siden bare. Puslespillet var lagt og alle brikkene passet inn en plass. Jobben var på plass. Jeg tjente nok penge til å sitte med huset alene. Det fungerte med barna, det fungerte med meg selv og jeg gledet meg til å spare opp til nytt kjøkken, som jeg har så lyst på. For bare en måned siden var egentlig livet mitt perfekt. Jeg var uavhengig, styrte mitt eget liv og hadde ikke noen store bekymringer. Selvfølelsen min var på topp, for det henger nu engang sammen. Det å mestre livet og selvfølelse er 2 brikker i puslespillet, som plutselig bliver borte sammen med jobben og inntekten og plutselig kan man føle at man må starte helt forfra igjen.
Selvfølelsen bliver borte når man begynner å spekulerer over sin identitet som har vært, for meg Havfruen, siden jeg begynte på sjøen. Det er så lett å tenke at man ikke får jobb igjen, eller at man ikke vil klare en annen jobb, eller bare det at mange andre fra båten allerede har fått jobb på andre båter, kan få selvfølelsen i bunn. For hva har de som jeg ikke har? Den fella er så lett å gå i og jeg kjenner på den selv. Den sniker seg inn på jo flere søknader man sender og jo lengre tid det går før man får svar….
