Nå er jeg på vei til Tønsberg ( sitter på ferja da, så nei – jeg taster ikke mens jeg kjøre
)
Vel, jeg er på vei til Tønsberg for å være med Mathilde på sykehuset, hvor hun skal legges i narkose for å få tatt en gastroskopi.
Hun har over lengre tid vært kvalm og hat vondt i magen når hun spiser og har blitt testet for alt mulig, så da er dette neste steg.
Jeg har vært med å legge henne i narkose én gang før i hennes liv og det er det verste jeg har vært med på følelsesmessig. Det å gå fra den lille kroppen på operasjonsbordet, var så sterkt og så skremmende og noe man slett ikke har lyst til. Jeg hadde ikke lyst å forlate det rommet av frykt for at jeg ikke skulle se henne le igjen…. jeg satt i gangen og hylgråt. Jeg grått også fordi det var min skyld at hun lå der, siden det var jeg som satte den kaffekanne, som ikke var tett og som kantet over foten hennes, opp i fotenden av barnevogna. Det var ikke mere end 20 meter å trille, men likevel fikk hun 2. og 3. grads forbrenninger og måtte transplanterer hud.
Det gikk bra den gangen og det kommer til å gå bra idag, men jeg gråt nå å. Gråt og lo, for Mathilde er så stresset og hun spør så mange spørsmål og sier så mye rart, helt til hun plutselig utbryter “å faen” og så sovnet hun
Dette er helt ufarlig, men likevel like vondt som hvis det hadde vært noe alvorlig.
Startet fortellingen fra ferja som tar meg fra Sandøya til Brevik og slutter på venterommet. Heldigvis tar det ikke lang tid.
🫶