Tulipaner er virkelig tegn på vår. I hagen har de begynt å poppe opp av jorden – de få tulipaner jeg har i hagen da.
Denne flotte buketten fikk jeg av en god kamerat som var på besøk om fredagen. Så jeg får faktisk blomster engang ibland, bare ikke på Valentines dag🤷♀️
Jeg lot stearinlyset stå litt for tett på og ene blomsten blei litt svidd, men den står stadig like rak og stolt som de andre.
Tanken slog meg, at den vakre hvite blomsten, er min metafor. Ikke at jeg er vakker, men at et brent menneske kan gå like stolt og rakrygget gjennom livet, for det nytter ingenting å bøye hodet og visne, det beste man kan gjøre når man har vært langt nede, er å rette ryggen, ta på makeup, sine beste klær og stråle om kapp med sola.
Denne vakre metaforen min, viser meg at skjønnhet ikke bliver borte fordi man har fått et lite brannsår, skjønnheten er der fortsatt, selvom man er brent og har hat det vondt.
Av og til krever det litt ekstra og skinne igjen, og ulik denne flotte tulipan, som til slutt må gi etter for naturens gang fordi den har fått tatt fra seg roten sin, fotfestet sitt og derfor må visne og dø om en liten stund, skal jeg leve. Leve mitt beste liv og skinne om kapp med solen, for selvom jeg er brent, er jeg ikke klippet av på midten. Jeg er stadig hele meg og har et langt liv å skinne i.
