Jeg elsker skyggebilder!! Bilder som viser noe på en cartoonaktig måte, som er tidløst og som viser følelser i sort/hvit. Litt sårbart egentlig, som om det kan krakelerer når som helst.
Jeg har flere gange følt meg som skyggen av meg selv, både på en positiv måte, men også negativt. Skyggen som bare følger med uten å sanse hva som skjer rundt deg. Skyggen som ikke vil forholde seg til den virkelige verden, fordi den kan være både altoppslukende og utelukkende på samme tid. Skyggen som ikke trenger se folk i øynene, fordi de ikke orker å smile, men bare vil lukke seg inne i sin egen skyggeverden.
skyggen som ikke har lyd selvom du ler eller gråter, skyggen som ingen høre når den sniker seg lydløst forbi, skyggen som egentlig ikke er levende, men som viser et avtrykk av os som lever…. skygger kan være både skumle, trygge, fine og urovekkende på samme tid, nettopp fordi den ikke er så lett å definere.
Hvordan ser skyggen din ut idag på en nydelig solfylt mandag?
