Idag kjørte jeg av gårde med min første fødte til internatskolen hun skal gå på det neste året.
En litt rar følelse av å gi slipp og miste ungen sin til voksenlivet, men heldigvis er det kun for de neste 10 måneder, hvis ikke hun finnet på noe annet i mellomtiden, for når hun kommer hjem bliver hun jo 18 år og da er hun for alvor voksen.
Det er en veldig fin skole hun skal gå på og hun var kjempefornøyd med rommet sitt og hun har allerede venner der, så det var ikke vanskelig å la mamma dra, da vi var ferdig med og få ordnet rommet og få alt klart til å bo. Det var verre for mammaen som følte et stikk av å miste kontrollen, men det må jo skje en eller annen gang.
Det virker som en veldig fin skole og masse trivelige lærere og elever, og jeg tror hun kommer til å stortrives i sin egen lille verden der. Hun har vært klar for å flytte hjemmefra lenge og er flink til å være selvstendig og få ordnet opp i ting. Det er henne jeg spør om hjelp til å booke reiser og bosted hvis vi skal noe og hun som finner ut hvordan vi kommer frem og hvilke transportmidler vi skal ta for å komme rundt de forskjellige steder.
Jeg er grusom stolt av henne og spent på å følge henne litt fra utsiden nå.
For nå føler jeg meg litt på utsiden og har gitt henne kontrollen over sitt eget liv, men hun vet at jeg alltid er her og uansett vil jeg komme springende så fort hun kaller. Det bliver min oppgave som mamma nå- å stå standby og være der når hun skulle trenge meg❤️
