På tirsdag jobbet jeg med Kulturlandskaperne og dagens område var skjærgården uten for Portør. Innaskjærs var det nesten vindstille, mens dønningene brølte på utsiden.
Vi skulle ro rundt og gå i land på skjær og klipper, det synet og den lyden som møtte oss, kan slett ikke beskrives og selv bilder bliver fattige her.
Denne grågåsa ( tror jeg det er…) og én til som lå bare noen meter foran, var de få som ikke fløy av redet så fort vi nærmet oss. De ligger helt stille og veldig vanskelig å få øye på de før man er helt nær og somregel fyker de opp når man kommer nær nokk, men vi var forberedte på at det var reder, så vi var veldig forsiktige i utgangspunktet.
Man får nesten hjertestopp når de plutselig fyker opp rett foran deg, men de bliver skremt de også. Det de gjør når de føler seg truet og må forlate redet sitt, er å drite på egga rett og slett. Det både lukter og smaker sikkert vondt, så det gjør de for å gi eggene en sjans til ikke å bli tatt mens de er borte.
Holdt nesten på å tråkke i dette redet, som ikke var beskyttet av dun eller kvister, de lå bare rett i en liten fjellsprekk og jeg så ingen fugl som fløy opp. Ene kollegaen min mente det kunne være en måke av et slag.
Kom over denne lille dunete harekillingen også. Den lå helt musestille og var bare såvidt jeg så den før jeg skremte den opp, men antageligvis hadde den ikke rørt seg ut av flekken før mammaen hadde dukket opp.
Og så var der de 2 selene som fulgte oss rundt inne blant klippene og var veldig nysgerrig på oss. Fikk ikke noe kjempebra bilde, men illustrasjonen om total idyll er her ihvertfald.
Vi er hanske heldige som har et rikt dyreliv her til lands og jeg er veldig utmyk for alt det vi får oppleve på så nært hold. Jeg og ene kollegaen min hadde slett ikke tid til å jobbe, for vi blei så oppslukt i hvor vakkert og rått dette var.
